Var vi en, var vi to, eller var vi flere? Umulig å si i ettertid. Vi har vært alene for lenge. Gått den samme veien hver kveld. Med et bilde i hendene vi ikke lengre trenger å studere, og med et våpen som skal lede oss på vei. Ingen frykt. Ikke nå lengre. Men med hovne ansikt, og med kjølige blikk. Som vet nøyaktig hvordan historien kommer til å ende. Ledet bestemt frem av et alt for våkent øye. Som om hver bevegelse blir observert. Av en eller flere som følger oss på veien, og stadig oppmuntrer ved å iaktta oss med taus mine, og skifte fokus etter behov. Ingen fordømmelser. Ingen innvendinger. ... … ... … … … Som om du ikke lengre bryr deg. Som om jeg ikke lengre bryr meg. Men jeg vet du er der ute og venter. Feil. Du er der. Venter ikke. Og kanskje er du enda mer verdiløs enn meg selv Nå skal det sies, at dette på langt nær burde være begynnelsen på en historie.Da skal det og sies, at dette på langt nær var begynnelsen på denne historien. Den var et annet sted. ”Et annet sted?”, spør en stemme. Ja. Et helt, helt annet sted. Eller en annen tid. Både tilbake, og i en annen retning, egentlig. Fremover og bakover. ”Ok … Kanskje vi burde starte i én ende. Velge et utgangspunkt…?” Kanskje. Kan i hvert fall gjøre et forsøk. Men da må vi forberede oss. Først må vi se blanke ark. Deretter kan vi begynne å fylle de med ord. DEL I: Den første prosessen. Bro, bro, brille. Klokken ringer elleve. Ta-ram. Ti-dei. "Husker du det nå?" "Ja… Jeg husker det nå…" "Bra. Ingen historie er den samme uten musikk og poesi." Slik ble jeg oppdratt. Og i hodet var jeg messende, og ut ifra min sparsomme høyde kunne hvem som helst påpeke at jeg lå på kne. Og se at jeg var kledd i hvitt. Det var slik det virket. Slik lærdommen ble fôret. Barnesanger og skuespill. Eventyr. Historie. Musikk og vitenskap. Skjørt og groteskt. Og hjernen suget det til seg. Slurp, sa hjernen. Helt til jeg lærte meg å hviske. Vente. Og bevege meg på tærne, stille. Det var senere. Det er mye som burde fortelles før den tid. Som for eksempel: Det tok mange år før jeg så mitt eget speilbilde tydelig. Ikke i overført betydning. Det faktiske speilbildet. Av og til kunne jeg skimte refleksjonen i havflater og i tjern -men dette var flyktige bilder, korte glimt. Men den dagen kom også. Som alle andre dager. Jeg hadde funnet en gatelykt -plassert alt for nære et tilfeldig tjern som regnet hadde ført med seg. Og det var en formiddag, ved denne gatelykten av messing, at jeg så de første tegnene til meg selv. Stående i støvet som var farget av regnet, og med hodet lett bøyd over tjernet, kom ansiktet til syne. Et vanvittig ansikt. Med ujevne kanter og utydelige farger og øyne. Den gangen var det mitt eget. Men denne smøringen, denne vanvittige leirkonstruksjonen, skulle komme tilbake senere. I stort antall, og i større format. I drømmer og i våken tilstand. Kameleonansikter med uklare linjer. En selvforsterkende effekt av leire, vann og historie. Senere. På denne turen var jeg alene. Den første turen alene. Uvisst hvorfor, men av den største betydning for de nærmeste omgivelser. Og vanligvis? Vanligvis var jeg i forvaring. Hvor lenge det varte, før omgivelsene slo sprekker er uvisst. Tiden ga meg liten oppmerksomhet, og omvendt. Jeg levde isolert. Og på den tiden var vi tre. Men, slik det er med alle ting, så er det påkrevet en forandring, en utvikling. Nye områder måtte fokuseres. Nye retningslinjer ble trukket, etter som hjernen ble til metall og kroppen ble blek, og all lærdommen hadde tårnet seg opp i bunker, på tungen, og i fingrene og øynene. Jeg husker at det brant i kroppen, at det veltet seg i magen. Hvordan tankene ble til slager som snodde seg i hodet. Tykke brune og grønne slanger som ålte seg frem gjennom hjernen og hvisket til hverandre. Hvisssket til hverandre... hvisssssket... Stille… Viftet med tungene, luktet, og manøvrerte seg usett frem og tilbake gjennom det buldrende, lille landet. Slangene i hodet... Fokus. Fokusfokusfokus. Vi må beholde fokus! Vi har jo bare så vidt begynt. Vi går tilbake. Hit: Jeg kan enda huske mine første ord. Senere ville jeg kanskje sagt: ”Hvordan skapes historien?” eller "Systematikken er ødeleggende for alle andre enn de som bygger den opp". Men jeg sa mye mindre enn som så. Jeg hadde nettopp kledd av meg for første gang. Gatelykten. Kanskje vannet hadde skylden. Jeg kjærtegnet kroppen med de små hendene. Skinnet var glatt og mykt, og ikke ett eneste sted var det antydning til rift eller merker eller tegn –og jeg kan sverge på at jeg heller ikke hadde noen navle. Ta-ram. Ti-dei. ”Sang du?” Visst sang jeg. Keiseren ståååår på sitt høyeste slott. Ta-dram. Ti-du. Ingen hemmeligheter. Heller ikke dette er i overført betydning når jeg sier: Jeg konfronterte de naken. Og utførte seremonien uten feil eller mangler. De var sammen da jeg kom. Og protesterte ikke da jeg skar igjennom kroppene deres. Skinnet... Det var skinnet det var noe galt med. Så. Slik var det jeg fant min avskjed. Og med ett var alene. Veldig alene. II Så jeg gikk. Østover. Jeg gikk østover og oppsøkte ugjestmilde fjell. Jeg vet at mange har funnet sin krybbe med hard stengrunn under føttene og magen. Høyre. Venstre. Opp. Ned. Men alltid østover. Kanskje var det noe som ledet meg på vei. Hvem vet. Det blir i så fall bare ren spekulasjon. For min del kunne jeg havnet hvor som helst. Noe jeg sannsynligvis også gjorde. Men. Han satt rolig og ventet. ”Ventet?” Ja. Ventet. Midt blant de karrige og øde fjelltraktene. Omgitt av snø og kulde og stillhet. Lenket fast utenfor en hule. Som en kjøter i en hage hvor barna har hatt herredømme. Gikk nærmere. Tok av ham lenkene. Vi snakket. Først han, så meg, deretter han igjen. Stilte spørsmål. Og til slutt rakte han meg hånden. Kunne ikke bli her, mente han. Det var noe med historien som var blitt fortalt. Vi skulle videre. Hadde noe vi måtte gjøre. Først møte en vi kom til å trenge. Så, sa han, skulle vi seile. ”Dette høres rart ut.” Ja. Dette høres rart ut. Men så gikk vi sammen. Samael og jeg. Og dette landskapet vi befant oss i da… Det kom alltid, på en eller annen måte, til å følge med. For dét var dét. Så lenge fikk jeg være i fred. III Vinden sang den kvelden. Vel, kanskje ikke vinden i seg selv. Kanskje var det en lyd, eller en stemme, båret av vinden. Men samme natten en drøm: Jeg husker et intenst mørke hvor, uten å se noen annet, et par hender kom til syne. I den ene hånden holdt fingrene en kniv. Som de beveget og kuttet forsiktig i den andre hånden med. Noen dråper blod dryppet ned på marken. Og så, fra der hvor dråpene traff, vokste det opp en praktfull rose. Den steg sakte opp fra jorden, og svevet i det sorte, tomme rommet. Hendene forsvant. Og rosen forandret seg til et beger. En hvitkledd mann kom til syne. Han strakk armene ut, grep etter begeret, og drakk av det... Her slutter drømmen. Mer var det ikke. IV Samael og meg. Vi søker Og fra innlandet går vi sammen [Jeg hører sang?] [Sangen fra vinden?] [Hvor er sangeren og poeten?] på stien [Jeg hører en lyd? En harpe?] [Lyden fra vinden?] [Hvor er harpespilleren?] gjennom skogen Orpheus...? Orpheus ligger i gresset? Han leker med en harpe, synger, ler, og kiler en pike med stjålne blikk. mot havet. V Havet. På ett eller annet vis har vi kommet oss til havet. Og nå har vi blitt tre. Orpheus fulgte med. Ingen historie er den samme uten musikk og poesi. Og vi tre i sammen, har vi bestemt -vi tre, i sammen, vi kan klare hva som helst. Hva som helst. Bryte ut herifra. Avsløre grensene før minnet svikter. Vi vil finne. ? … Finne? -”Fra og med nå kommer forunderlige ting til å skje”, advarer de. ”Husk det. Forunderlige ting.” Minnet svikter. Flimrer. Svikter. Flimrer. Må finne et holdepunkt. Der bak. Et sted… Tilbake... Jeg tenker tilbake... Vi leker oss med tall og symboler. Tegner i sanden med fingre og kvister. Ler, ser mønstre. Skjermer øynene mot solen. Så rent. Men klare bilder forlanger kontraster. Jeg er vinden. Glohet vind. Støv som vrenger seg i strupen. Farer over vann og gjennom daler. River hele skoger opp med roten. Slår inn i fjell. Etter fjell. Etter fjell. Og hyler. Skreller av menneskehud med neglene, og hyler. Jeg balanserer en trekvist på fingeren, og smiler. Flimrer. Tilbake ved havet. ”Hva var det?” ”Jeg regnet. Og tegnet. I sanden. Ved havet. … Og så… Vel.” Jeg forteller om hva jeg så. Og hva nå? ”Samael, hva nå?” ”Seile, var det ikke det? Og Orpheus må være med. Han skal være med oss ombord på skipet. Vi skal lete etter det gylne skinnet, og han skal beskytte oss mot farene med sin magiske sang.” ”Ja, vel…? … Godnatt.” VI Kan du se hvordan bølgene reiser seg på havet? Hvordan kraften i hver dønning får skipet til å reise seg og falle, får baugspydet til å grave seg under vann og sende en sky av splintrede vannmasser mot oss på dekk gjennom luften? Kan du merke hvordan saltet fester seg til huden og håret, og hvordan vinden fryser konturene i ansiktet til is? Og bølgene reiser seg... De er over hundre meter høye, og spisse som tårn. Og vi er ute på havet. Lang ute. Kystlinjen mistet vi av syne for flere dager siden, og det er åpen horisont hvor enn vi snur oss og ser. Jeg står sammen med Samael og Orpheus på dekk. Vi står ved siden av hverandre med brede ben, mens skipet ruller og seilene slår hardt i vinden. Og mens håret piskes mot ansiktet, og saltvannet må gnis ut av øynene, kan du se hvem som kommer? Hvem som reiser seg ved vår side i stormen? Leviathan… Leviathan har kommet. Opp fra sitt skjulested, langt der nede under havet, kommer hun. Reiser sin kolossale, majestetiske skikkelse i et brøl mot vinden, mens skjellene på huden glitrer i blått og gull i vannet og sollyset. Nærmer seg. Buktende. Stadig nærmere. Hvem var det ellers som skulle kunne dele vannet og himmelen og historien i to og gjemme lyset for godt ved å trekke oss med seg ned i dypet? For den enorme kroppen spenner seg. Løfter seg over oss, og ved vår side. Fortærer dagen og vinden. Sender en ubarmhjertelig solnedgang over skyene, og mørklegger havet med en eneste veldig skygge. Pisker opp tungt vann fra avgrunnen, som virvler varmt av vemod og sinne. Nå. Og så vil hodet hennes dreie… Med armer som søker etter balanse, løfter jeg hodet og stirrer opp mot silhuetten. Mot avmakten. Mot den kvalmende desperasjonen i møtet, mot skyggene, mot lengselen etter gråt og forbigått sinne. Med nummen tunge og harde fingre. Kjenner føttene mumle, og minnene vibrere. Hvor kommer dette fra? Presser den ene foten fremfor den andre. ”Ikke” advarer Samael. ”Stopp. Nå.” Og hvilken vegg av lyd er det ikke som kommer, presser den store slangen tilbake, og får ny vind til å velte seg inn i seglene? Den syngende vinden. Den magiske sangen. Orpheus. Han tryller frem de skjøreste, mektigste tonene vi har hørt... Og mens Leviathan sakte blir presset tilbake i dypet, og vinden tiltar og igjen tar tak i seilene, unnslipper vi favntaket og forsvinner i horisonten i en rus av lyd og vind og skum. Nå har jeg forstått. Hva som helst. Hva som helst kan skje. Og jeg er nødt til å følge med. Jeg har ingen andre veier å gå. ”Dette må vi gjenta”, sier de. ”Dette må vi jammen gjenta.” VII Vi har beveget oss hurtig. Havet har vi lagt bak oss. Vi vet hvilken rute vi må følge, hvilke veier vi må velge for å finne det gylne skinnet. Fra havet må vi videre gjennom fjellet. Og vi vet navnet. Vi må gjennom Mashu-fjellet. ”Mashsju… fjellet?” ”Ja, ma-shu-fjel-let. Tvillingfjellet som gjemmer solen Fra den går under til dagen gryr. Toppene når helt til himmels. Og foten går ned i dødens rike.” Tolv mil i mørke er det gjennom fjellet. Og utenfor står vokterne. Skorpionmannen og skorpionkvinnen. Med flammende øyne advarer de oss mot farene. Aldri før har noen kommet gjennom fjellet. Men for oss er det annerledes, sier vi. Vi vil trosse farene og komme oss frem til andre siden. Så de slipper oss forbi. Ser på oss med menneskehodene sine, og klaprer med skorpionføttene, vifter med halene, og beveger seg vekk fra inngangen. Og med en gang ser vi hvor fort mørket tiltar når vi beveger oss inn. Etter noen få meter er det blitt et intenst mørke. Et blått, intenst mørke. Som får lysprikker til å danse foran øynene, små stjerneskudd imot det indre øyet. Slik det er for de blinde. -Lysende fargenyanser i sinnet. Men aldri sort. Aldri. Og vi skal gå langt. Tolv mil skal vi gå. Mørke kan drive en til vanvidd. Det å forsøke å se, uten å være i stand til det. Derfor leker vi en lek. Vi lukker øynene, og later som vi er blinde. Og vi ser farger. Vi ser! Når vi går med lukkede øyne i mørket, da ser vi. Vi ser stien som går foran føttene våre. Den duggvåte stien med barnåler og mose, og vi ser blomstene som strekker seg mot sollyset ved siden av. En tolv mil lang sti badet i sollys. Vi går. Men vi oppdager snart at vi ikke er alene. Det er andre her inne sammen med oss. Vi kan skimte en skikkelse… langt av sted? Vi går nærmere. Det er en mann. En godt voksen mann. Huket sammen ved siden av stien, med vidåpne øyne. Og vi kjenner ham igjen! For nå kjenner vi alle ansikt. Plutselig kjenner vi alle navn og alle ansikt… Og dette ansiktet tilhører Gilgamesj. Vi har funnet Gilgamesj sammenhukt og forlatt i fjellet. Han vagger. Snakker usammenhengende. Øynene er hule, og har en blå hinne. Som arr. Som om han har forsøkt å klore mørket ut av øynene, for å kunne se. Væske renner fra sår i brystet, og vi ser merker i huden, konturene av bokstaver som er hamret inn i kroppen. Vanviddet. Vanviddet kan ta selv de sterkeste av oss. Selv Gilgamesj? To deler gud og én del menneske. Selv ham. Vi studerer. Gransker. Leter etter sår som kan tappe kreftene. Og nær oss i lyset vårt ser vi ham tydeligere, utkjørt og sammenkrøket, med bokstavene ”N O T O N E” meislet inn fra venstre mot høyre skulder. Vi vil støtte. Hjelpe ham å gå. Lede ham med lukkede øyne gjennom mørket, frem til lunden på den andre siden. Nærmer oss forsiktig. Forsøker å hviske. Snakke. Men enda har vi ikke blitt hørt. Selv så nære som vi er, så blir vi ikke hørt? Forsøke å berøre? Strekke ut hånden? Varsomt. Selv den minste berøring vil kunne komme som et sjokk. Men... Hva er det som hindrer oss? Som tvinger oss tilbake hver gang vi forsøker å forsere de siste centimeterne og oppnå kontakt? På hvilken side av historien befinner vi oss egentlig her, midt inne i dette veldige fjellet? Hvem er det som har hamret symbolene fast til kroppen? Er det flere rundt oss, her inne? Gru. Gå. Glem. Gå. Se konturene av skikkelsen bli utydelige, og forsvinne, tilbake, inn i mørket. Isolert, her inne. Et sted ingen burde være i stand til å lete. VIII Vi faller ikke til ro før fjellet har latt oss gå fri. Før vi selv med åpne øyne kan skimte trærne og lyset, og en mer naturlig sti. Da slår vi oss ned. Vi har gått langt, og må hvile, og hodet forstår så lite. IX ”Skal vi synge en sang sammen?” Fremdeles tåke ute. Det er tidlig morgen. Og kaldt. Absolutt ikke riktig tidspunkt for noen sang. Søvnig… Jeg vasser til halsen i jord og slam. Det er mennesker her. Rundt meg. Over alt. Med hevede hoder og kavende armer. Som trekker seg fremover etter fingrene. Svette. Med vidåpne øyne som vrenger seg i utmattelse, og oppkast som spruter ut av nese og hals. Og gjørmen fortsetter… mil etter mil. Som om hele planeten er dekket. Som om en hel klode sliter seg frem etter fingrene. Og beveger seg sakte. Med så vidt følbar puls. Ren fantasi. Må våkne. Vekk fra drømmene. Men hva er dét? Hva er det der? Lys? Lyd? Vi er i NeoTokyo. Vi sitter i en kjeller med dempet belysning. Og hører på jazz. Jazz var en ting som aldri gikk av moten. Allerede ganske fulle på altfor dårlig vin. "Tror du virkelig det har noen betydning?" spør du meg. Fra og med den kvelden var vi fortapte. Englene fløy i veggen, og knuste. Et gufs. Kald vind. Og regn. Orpheus begynner å synge. Vi våkner til live. Et rist på hodet og alt forsvinner. Vi må videre. Til lunden. Kanskje senere. Kanskje en annen gang. X Jeg går varsomt når jeg kommer til trærne. Luften er tung og fuktig. Jeg har mose under føttene. Jeg søker. Føler meg kvalm. Dette er meg. Ledet frem, som i blinde. Kvalm og med famlende hender. Søker. Finner meg et vakkert tre. Kjærtegner det, klemmer hardt. Kneler og begynner å tygge. Spiser meg sakte innover. Blodet renner og størkner i munnvikene. Men jeg fortsetter å tygge. Til jeg kjenner livet ebbe ut. Bra, sier de. Det er slik vi gjør det. Og jeg fortsetter. Kjevene arbeider mekanisk, og jeg tygger meg innover i treverket, mens bark og fliser og blod blander seg i munnen og forsvinner i magen. Og jeg ser... mens jeg tygger, en dør komme til syne. En dør, skjult der inne i sedertreet... -NeoTokyo lyser. Orpheus synger. Og vi beveger oss. Mot Samael som venter i rommet på den andre siden. Et rom. En vegg. ”Et maleri?” Jeg tørker munnen, og studerer maleriet på veggen i rommet: ”Hm” ”Ser du linjene i rommet? Ser du hvilken historie som blir fortalt?” Vi vet hva det betyr. Vi vet faktisk hva det betyr. Vi kan se hele historiens progresjon bevart i utydelige slør og i penselstrøk. Men det er noe som ikke stemmer. Vi gransker det nøye. Og vi ser: det er små rift i skinnet. Ørsmå flenger som river rom og tid ifra hverandre og skaper diskontinuitet, uorden. Som gjør det lett å miste fokus. Så vi må sy. Sy i sammen det gylne skinnet. Gjennom nitidig arbeide, med små sting og usynlig tråd må vi fjerne riftene, og føre delene i sammen. Men det blir senere. På trygg avstand fra dette stedet. Vi tar det med oss. Tilbake, ut gjennom døren og inn i lunden. XI Flukt forbi sedertrær og over mose. Vakler. Presser maleriet til brystet. Løper i fuktig luft, og tvinger fiendtlige grener til side med en enslig, fektende arm. Føler meg svimmel. Føler meg større. Kroppen. Kroppen passer ikke. Vil ut. Av seg selv. Noe vil ut. Skinnet strammer. Skinnet på ryggen. Strammer seg, og vrir seg. Smaken av blod. Blod i halsen? Ryggen revner. Smale striper ved hvert skulderblad. Fjær presser seg frem. Fjær? Presser. Dytter seg frem gjennom huden… Og skinnet fortsetter å revne… Blodet strømmer ut av sårene. Skrittene blir kortere. Hvor lenge vil kroppen holde? Fjærene blafrer i vinden. Er det vinger som strekker seg ut? Sterke, glinsende vinger? Løp. Løp så! Blodet vil ikke la deg gå. Løp, og la vingene sssslå. Ikke gå… Løp. Så. Slå. Slå. Kraftige tak. Slå. Og vi flyr! Flyr over nattehimmelen. Suser igjennom mørket mens regnet pisker imot ansiktet og skog etter skog blir lagt bak oss. Og jeg ser: blodet. Blodet renner ikke lenger. Vingene suger det opp. Lever på kraften av blodet, og sender oss med infernalsk kraft inn i natten. Men så kommer stillheten. Men så kommer stillheten. ”Og en forandring”, advarer de. Skinnet. Det var skinnet det var noe galt med. DEL II: Das-nicht-zuhause-sein [not-being-at-home] "The carpenter stretches a line, he marks it out with a pencil; he fashions it with planes, and marks it with a compass; he shapes it into the figure of a man, with the beauty of a man, to dwell in a house." Jeg har drukket mindre de siste dagene. Drømmene vender tilbake. Jeg har endelig samlet nok mot til å løfte hodet. Se meg rundt i rommet hvor jeg nynner mine enkle melodier, maler, og komponerer min vaklende lyrikk. Tomme flasker dekker gulvet og bordet, og jeg ser oppkast og nedsølte papir. Tegninger som flyter ut over veggene. Utydelige mønstre og harde streker. Langs linjer markert med hyssing og garn i et uttall av farger henger speil møysommelig festet og balansert. På rekke og rad. Noen har slått sprekker, andre er knust. Bare ett henger urørt igjen. Med øyet mot veggen og ryggen mot vitnet. Klær i et hjørne. Hvem har jeg vært i det siste? Ansiktet klør. Beveger hendene mot kinnet og pannen. Fingrene. Klarer ikke. Fingrene klarer ikke gjenkjenne ansiktet. Dreier hodet mot veggen. Vil ikke vende speilet. Hvem har jeg vært i det siste? Jeg har vanskelig for å huske hva som har funnet sted. Jeg må ut. Møte Samael. Har ikke sett mennesker på flere dager. Jeg tar på meg mitt vanlige antrekk; den røde skjorten og sorte vesten, og går. Vi er i NeoTokyo. Sitter i en kjeller med dempet belysning. Og hører på jazz. Jazz var en ting som aldri gikk av moten. Allerede ganske fulle på altfor dårlig vin. Vent… Noe.. virker kjent. STOPP! Stopp? Stopp. … … og tiden stre k k e s … Det svimler for øynene. Bilder flerrer forbi i horisonten. Kvalme og tåke. Jeg dreier hodet. Mot bildet –det avskyelige bildet. Det absurde maleriet som er gjort på en fillete hud. Som gjør meg kvalm. Som sender biter av opprivende historier gjennom hodet. Bilder av drap og flukt på vinger gjennom luften. Svimmelheten tiltar. Må konsentrere meg om å puste. Dreier hodet. Fokuserer Samael. Som smiler. I en fordreid fargetåke. Åpner munnen i en lydløs hjertelig latter. Rolig. Med låste øyne. Og da, ved hans side, begynner luften å vibrere… pulsere… og utydelige konturer av noe… en dør… kommer til syne. En dør i luften… En dør i luften… og ut fra dørkarmene vokser det røtter, og blod renner fra sår i treverket. Mørke velter ut. Og sang. Fyller hodet og sløver sinnet. Bildet på veggen vibrerer. Samael gløder, latter runger, glass splintres. Og bildet forsvinner. ”Tror du virkelig det har noen betydning?” spurte han. Fra og med den kvelden var vi fortapte. Glass. Englene fløy i veggen og knuste. II Ute er det kaldt. En klar himmel med blekt lys fra en måne som alltid synes å være full. Det er ikke første gang dette har skjedd. Det kan ikke være første gang dette har skjedd. Men nå river selv måneskinnet i hodet og tvinger forvridde skikkelser inn bak den gamle ansiktsmasken. Hvor vil det ende? Jeg vil tilbrede et måltid av måneskinnssonaten. Manifestere de herlige komposisjonene. Se de gløde i natten. En enslig, perfekt følelse. Synliggjort. ”Tenk å kunne fange lyset! Kan vi fange Lyset, Samael? Gjøre det vårt eget?” For jeg må innrømme at jeg trenger veiledning. En rød tråd, som kan føre meg trygt tilbake... Trygt tilbake? Minnet svikter. Fra labyrinten? Fra Minotaurus? Minotaurus! Jeg må skjære av ham hooooodet! Bruke den røde tråden og finne veien tilbake gjennom speilene. Og da... da skal jeg… koke det! Drikke kraften! Suge i meg styrken! Og så skal vi be. Slik vi har lært det. Jeg og Minotaurus sitt kokte hode. Så kan vi prate om forfall. Tilgi meg. Men perseptuell hukommelse er vanskelig å uttrykke med ord: -Vi kaster oss rundt i en ringdans. Stillheten rundt oss. Vi er barn. Som holder hender. Danser og ler. Rundt og rundt går dansen. Vi flyr. Bakover. Til de bøyde hodene og knærne Til alle tekstene og sangene og de hvite klærne Vi er sammen i en ringdans. Væske renner fra sårene i huden. Øynene er hule. Hvisker til meg. Ber meg om å forstå. Og med hverandres groteske kjærlighet i hendene lar vi hverandre falle… og slipper taket. DEL III: Pete Best [The Beetle Who Lost] ”Som et lappeteppe er det gylne skinnet. Fullt av sår og flenger. Vi skal sy i sammen rom og tid. Den komplett umulige oppgaven. Lokalisere sømmene. Den usynlige tråden. ...så kommer stillheten. Så kommer stillheten. Vi har funnet det vi kom for å hente. Landet trygt og foldet vingene. Vi ligger i gresset og ser opp mot himmelen. Studerer maleriet. Malt på et stykke hud. ”Et kart”, mumler Samael. Nå må vi ta tiden til hjelp. Bruke det fornuftig. For vi vet at dette kartet kan lede oss hvor som helst. Til absolutt hva som helst. II Ligger på ryggen. Liker dette. Å ligge helt stille med åpne øyne. Føle gresset under hendene, mellom fingrene. Alle minnene som ruller frem og tilbake i hodet. Alle luktene og smakene som ligger gjemt. Alt det vakre og primitive. Jeg lukker øynene sakte opp og igjen. Bremser tiden med forsiktige øyevipper og smiler svakt for meg selv. ... ... ... Jeg er kanskje… tre-fire år. Ikke mer. Jeg blunker forsiktig. Tydeligvis fornøyd. Av en eller annen ukjent, glemt grunn. Ruller meg over på siden og smiler. Varm. Det er sommer. Det var sommer. Det som kalles sommer. Himmelen var nettopp blitt klar. Vi gikk i gresset og kjente dråpene som strøk over huden. Vi kunne lukte grusen og støvet på bakken. Og vi bøyde oss ned og gned hendene i gjørmen, stakk føttene i søledammer og lot vannet skylle over tærne. Jeg kan huske hvordan jeg så ham ta tak under armene dine, løfte deg opp mot lyset og hviske i øret ditt. Og jeg måtte myse mot solen, mens den varmet huden, og ga sitt løfte til føttene. Kan du huske leken vår? Vi lekte helt til vi lurte på hvorfor vi lekte. Så vi sluttet med det, og gjorde andre ting. Men fremdeles var det en lek. Så, etter lang, lang tid, begynte vi å leke med tanken om hvorfor vi en gang kom til å velge forandringen. Det var først da leken tok slutt. Så bevegde vi tankene våres inn i det ukjente..., og søkte fremover og bakover. Og i livene våre lurte vi på hvorfor vi kom til å gjøre, handle og tenke slik som vi nå engang gjorde. Så vi begynte å kikke oss over skuldrene, og over hverandres skuldre, og vi lurte på om det ikke fantes alternativer til vår nåværende situasjon. Om vi på bakgrunn av våre handlinger og tanker ikke kunne ha befunnet oss i en annen hverdag. Selvfølgelig. Selvfølgelig gjorde vi det. Selvfølgelig kunne vi det. Og vi søkte fremover og bakover, og vi kom til å begynne å forfølge ideen som endelig, en dag, skulle vise seg å være den som ledet oss blindt frem til vår slutt. Slik er det, når visdommen sitter i tennene, og i øynene. Hinsides all forstand  Med et ”klikk” kommer lyset på i salen. -En høyttaler begynner å sprake. -En mekanisk stemme kastes rundt i lokalet: ”Krmh. Noen kommentarer? Senere vil vi også få tildelt en annen versjon av hva som kunne ha funnet sted. Eller muligens også faktisk gjorde det.” III Har forstått at vi må videre. Så vi leser kartet. Forsøker å tyde symbolene. Samael myser mot himmelen, tegner i luften med fingrene. Sier vi må lete i høyden. At vi må over fjellene. Høyt over fjellene. Og at vi må gå mot vest. Og mot nord. Så vi søker fjellene. Langt, langt mot nord. Hvordan skal man kunne stige høyere enn disse høye fjellene? Her er det så kaldt at ikke engang vi kan ta til vingene og fly. Vinden river pusten ut av lungene, og svetten fryser til is -sprekker og faller som glass av huden, splintrede kopier av skinnet, for hver bevegelse vi gjør, for hver gang vi strammer musklene for å kjempe oss videre. Så vi må klatre. Ta ett skritt om gangen, og varsomt arbeide oss opp gjennom dalførene til tregrensen og stenklippene og isen. Tre skikkelser med bøyd rygg og mysende øyne. Alltid høyere. Alltid færre veier å gå, helt til alt samles i ett og samme punkt, og vi balanserer ustødige på toppen. Så høyt, så høyt over alt og alle. Men fremdeles er det så langt igjen. Vi reiser hodene og løfter blikket. Høyt, høyt over oss skinner fremdeles skyer i grålysningen, og over de igjen finnes det fremdeles himmel vi vet vi må forbi. Så høyt. Så ubegripelig høyt. Blikket låser seg. Og vi står. Helt stille, og ser mot himmelen. Helt... ... helt... ... stille. Ser. Enser ikke kulden som bygger isen fra tærne og opp. I tykke lag. Over anklene. Knærne. Ansiktet. Endelig å bli stoppet, en gang for alle? Stille. … … … … … … … … Til vi begynner å hviske. Til Samael begynner å hviske. Én eneste setning. Som forsvinner ut i luften. Ikke slukt og kvalt av vinden, men som vokser. Først som utydelige ord. Helt til vinden stilner, og de hviskende ordene tiltar i styrke. Til de splintrer isen. Farer nedover fjellveggene og stormer videre gjennom landskapet. Farer over vann og gjennom daler. River hele skoger opp med roten. Slår inn i fjell. Etter fjell. Etter fjell. Og ordene kaster seg rundt oss. Antar former. Vi kan se konturene av ord, og bilder -i en virvelvind av farger og former beveger de seg rundt oss. Ordene og bildene samler seg. Viser oss hvordan vi skal komme oss videre. Høyere. Hvordan vi hele tiden har visst hva som kom til å lede oss videre og høyere… Langt bak, og gjemt i historien, ser vi:   Bildene løser seg opp. Tilbake til stillhet. Var det ikke også noe mer? Noe vi kunne skimte -tilbake i minnene, under oss, eller langt av sted? En skikkelse? Og når vi senker blikket igjen ser vi ham –over oss og langt av sted. Høyt over de snøkledde toppene kommer han imot oss. Det flammende håret tjafses av vinden og snøen. Den hvite skjorten piskes hardt mot armene og kroppen. Han ser mot oss. På oss. Smiler. Stopper. Vinker. Deretter snur han seg igjen -bøyer seg ned. Trinn i luften? Henter det bakerste. Slik beveger han seg mot oss. Alltid det bakerste foran det fremste. Tre trappetrinn. Små skritt oppover eller nedover i luften. Svevende, og snart noen meter i fra oss. ”Holy, holy, holy” nynner Orpheus. ”En egen bro, for å bære vår trio!” For sammen med Serafin skal vi stige trinn for trinn. Og trenge oss opp og inn i og igjennom himmelen som venter over. III Mørke velter ut omkring oss. Verden blir mindre under føttene. Vi stiger. Ser månen vokse. Vi klatrer forsiktig på utsiden av dette eventyret. På utsiden av melodien og drømmene. Vi skal klatre forsiktig fra den ene siden til den andre. Og se! Se hvordan månen gløder! Se hvordan det bleke gjenskinnet fra solen belyser ansiktene våre. Ikke sterkere enn det fjerne skinnet fra en gatelykt er dette lyset. Likevel nok til at vi kan se hverandre. Og i gjenskinnet av denne lykten, er det vi skal bygge veien som skal føre oss videre. DEL IV: Månebarna ”May those who curse days curse that day, those who are ready to rouse Leviathan. May its morning stars become dark; may it wait for daylight in vain and not see the first rays of dawn…” Tilbake fra møtet med Samael. Hva skjedde i kveld? Musklene er stive. Blodårene har en dyp blå farge, og er matte og ømme. Hvordan kom jeg meg i det hele tatt hjem? For jeg er enda en gang tilbake her. Her i dette rommet, som har vært midlertidig så alt for lenge. Hvor utgangsdøren nå er merket ”UNCONDITIONAL LOVE” Noen har revet vekk de siste bokstavene. Jeg er urolig. Det er fingrene. Jeg klarer ikke holde fingrene i ro. Det er ikke som krampene jeg får når jeg har drukket for mye og for lenge. Jeg er urolig. Noe virker kjent. Ett eller annet sted i hodet er det en følelse eller tanke som holder på å slippe taket. Kjent. Og viktig. Ikke Samael. Ikke Samael sin latter. Slik er han når jeg mister fokus. Han venter, og demper fallet. Noe annet. Maleriet? Hvorfor lagde jeg akkurat det maleriet? Heldigvis har jeg ikke også stillheten i dag. Heldigvis har jeg Det Evinnelige Vindu. Som fornekter all tilknytning og bekjentskap til utenomverden. Som nekter meg utsikten til det som jeg med rimelig sikkerhet vet at gjemmer seg på den andre siden. Men som likevel, nesten uopphørlig, alltid vil smatre og slamre og slå. Og akkurat som med meg, er det ingen som kan holde det fast, eller hjelpe det å stå. Ingen hasper. Ingen slå. Og hvordan det skal kunne oppheve tyngdekraften har hverken det eller jeg enda klart å få noen av oss til å forstå. Men lyden kan gi meg trygghet, når det er ubehagelige minner. Som venter på å kunne få trenge seg på. Lyden.. Sang? Er det sang jeg hører? Som pirrer nysgjerrigheten og irriterer minnet? Hvor kommer disse bildene og melodiene fra? Tilbake. Forsøke igjen. Gå tilbake. Kikke over hverandres skuldre slik vi en gang gjorde. Alene trenger man hjelp til den slags. Men det levende speilet i dette rommet tør jeg enda ikke å gå nær. Heldigvis har også jeg et sted jeg sjelden går, et sted jeg gjemmer minner, forsøker å udødeliggjøre gamle følelser. Jeg lever et liv lykkelig løsrevet fra fotografier. Og streker som kan minne om mennesker. Men enkelte ting tar også jeg vare på. Jeg romsterer igjennom gamle bøker, sanger og manuskripter. Finner de gamle maskene og hjemmesydde klærne. I dag vil jeg kle meg i flagrende, hvite gevanter. Jeg vil male ansiktet mitt hvitt, la håret få en farge av grått og sølv. Hendene vil jeg dekke med hvite bomullshansker, og føttene med sandaler. Jeg har lenge forsøkt å bli til en engel. II Jeg leser igjennom noe av det jeg tidligere har skrevet. Jeg skrev: ”Jeg leste at vi burde fornye oss. Overraskende nok, har jeg enda ikke gått til grunne. Jeg har en sko som trykker på den ene foten. Jeg har et hode som krymper mer for hver eneste dag som går. Jeg har utviklet fingre som ikke kan gripe. Jeg kan ikke lengre balansere. Jeg har mistet stemmen, og troen på farger. Jeg skriver med sort og hvitt, og med pensler og pinsler dyppet i maling jeg vil ha glemt. Jeg vet ikke lengre hva jeg vil meddele. Eller hva jeg vil konstruere. Jeg kan mane frem bilder, visjoner, tanker. Men til hvilken nytte? Det er håpløst å skulle komme med en dypere forklaring. Nesten uansett hva en søker å finne klarhet i. Allikevel skriver jeg. Blekket presser seg frem. Ord for ord. Tyter ut i alle mulige situasjoner. ”Kan hende mange nok ord vil lindre smerten som utrykker seg på papiret”, tenker hjernen. ”Bruk opp, riv bort, gi vekk mange nok ord, så vet du nok bedre.” Slik er det med mange skapende personer. De tar fram og gir av det innerste av seg selv, kun for å oppdage at det som blir gitt bort, ikke lenger er deres eget. Men allikevel er de nødt til å skape og gi, til de sitter tomme og fattige igjen. Fordi det er slik de har lært å leve med seg selv. Disse skapende er det som gir drømmer til de som ikke ble født med egenskapen til å kunne drømme selv. Jeg er Endymion. Jeg blir sakte trukket vekk fra denne verden. Jeg lever som i drømme, mer i fantasien enn i den virkelige verden. Jeg gjemmer meg i måneskinnet og ønsker en tidlig død velkommen. Også jeg har blitt forført av en gudinne. Vit: jeg har alltid ønsket å bryte med min egen skjebne. Jeg har meditert, og trodd at jeg var forandret. At jeg kunne utrette underverker med hjernen; at jeg til slutt, hvis jeg øvet lenge nok, ville kunne flytte bøker med tankene, og at jeg selv ville kunne lære å fly... Men selv om bøkene ble liggende stille og jeg stadig forholdt meg stødig på jorden, bestemte jeg meg for å la meg tro noe annet. Det finnes alltid en forklaring, eller løgn, som kan være tilstrekkelig for selv det største selvbedrag. Hvorfor sier jeg dette? Kanskje fordi du nettopp nå, med ett, kom tilbake igjen. Og jeg trenger en løgn. Hvem var det som glemte deg, min fordømte gudinne? Jeg pleide å huske alle ting i farger. Nå blir draktene dine til støv på leppene mine. Dette er det første og siste jeg skal skrive om deg. Du hører ikke hjemme her. Dette handler kanskje ikke om deg. Patetisk. Kall meg patetisk. Eller noe tilsvarende. Det burde være lett. Det finnes en lang tradisjon bak vår fellesmenneskelige selvfornedrelse. Så i dag vil jeg kle meg i flagrende, hvite gevanter. Jeg vil male ansiktet mitt hvitt, la håret få en farge av grått og sølv. Hendene vil jeg dekke med hvite bomullshansker, og føttene med sandaler. Prøv å forstå. Jeg har lenge forsøkt å bli til en engel.” Se! Ta-ram. Ti-dei. Selv så lenge etter tar fortiden meg igjen. Kan du se det? Mine egne ord eter meg opp. De lever i meg selv om de forlengst er glemt, og må hentes frem fra esker og børstes støv av. Jeg klarer ikke lengre å skille virkelighet fra fantasi. Når innhenter drømmene virkeligheten? Når kan en vente og se sine visjoner komme til live? Det er lettere å la virkeligheten prege drømmene. Men hvis, mot all formodning, både engler og demoner skulle våkne til live... hvem kan man betro seg til, uten å virke som en vanvittig? III Bare et lite glass. I måneskinnet. Et lite glass mens jeg sitter her i vinduskarmen. I mine hvite, hjemmesydde gevanter med mine gamle, syrlige ord. Vaglet opp som en hvit due med strå i nebbet. Jeg skuer ut over byen. Øynene følger landskapet. Jeg ser alle detaljer. Med mine skarpe dueøyne ser jeg alle detaljer. Jeg leter. Må være grundig i arbeidet. For jeg skal bygge et rede. Mitt rede. Og jeg må være rask. For jeg har bitre kvister i nebbet. Syrlige. Øynene vandrer over landskapet, fra øst til vest i måneskinnet. Studerer hvert hustak og hvert tre. Stiger og faller og stiger igjen. Jeg skuer opp mot himmelen, og hviler øynene på månen. Ingen gudinne i sikte. Ingen søvn eller drømmer. Kun mørke, sjenerende flekker på et eldgammelt bilde. Måneflekker? Figurer? Ser jeg små, mørke menn mot den matte gulfargen? Ja… ja vel ja. Små figurer som beveger seg… Øynene ser at de klatrer. Fire klatrende skygger foran månen. De beveger seg. Sakte, ser det ut til herfra. Eventyrlig hurtig der ute, må det være. Men om det enn er skyggene eller månen som beveger seg og provoserer… snart er skikkelsene borte, og månen er igjen blitt rolig og vanlig og matt og gul. DEL V: Solens rike Her hvisker vi. Venter. Og beveger oss på tærne. Vi møter varmen med kalkulerte trinn. Fremdeles klatrer vi. Fremdeles bygger Serafin. Fremdeles står vi i stillhet og ser. Observerer himmellegemene rundt oss. Langt utenfor jorden nå. Jeg fokuserer på solen. På varmen. Gløden. De enorme kreftene, infernoet i solstormene. Og solen merker at vi kommer. For hvert skritt vi nærmer oss. For hvert trappetrinn som blir lagt gløder den sterkere. Slynger ut lysende fangarmer for å møte oss. Hendene hviler på hoften, og hodet er hevet. Tanker kveiler seg i sinnet. Snor seg frem og tilbake, er slanger med gyllent skinn som klynger seg til hverandre og sitrer av hverandres nærvær. Varmen tiltar. Ansiktene pipler av svette. Klærne ryker av heten fra solen. Hveser, tar fyr, blottlegger huden. Bare vingene er fremdeles kjølige. Men vi står urørlige mens vi bygger oss oppover, og inn mot de flammende massene. Lyset flakker. Kaster skygger frem og tilbake over ansiktet, og lar øynene reflektere lyskilden. Én flammende sol i hvert øye. Og mens Serafin legger de siste trinnene strekker vi armene ut. Berører hverandre. Samael, Orpheus og meg. Myser inn i solen. Tar ett skritt frem. Klemmer hverandre i hendene, og smelter i sammen. Her. Her skal vi reise vår trone. DEL VI: Into the land of Dragons ...når galskapen siger opp gjennom tærne, og det kommer et skrik fra himmelen. Som går igjennom marg og ben. Før det kjølner, og blir til is i magen. Og vi blir harde som sten. I Rommet. Dette rommet. Vet ikke om jeg lengre er i stand til å puste. Jeg har asfalt i lungene. Jeg har føtter som ikke lengre kan bære vekten av stenen og oljen i brystet. Jeg har tær som smerter for hvert skritt jeg tar. Som råtner. Man kan lukte råten. Bakterieangrepet arbeider seg møysommelig innover fra undersiden av føttene, og tærne råtner opp. Neglene er løse i kratrene som stadig vokser seg større. Men jeg karrer meg videre. I jord og slam som rekker meg til halsen. Tyngden gjør øynene røde av utmattelse. ”Videre,” tenker hjernen ”må fortsette videre.” II Kvister? De syrlige kvistene… Du kan hjelpe med og bygge. I sammen kan vi samle de kvistene vi behøver. I en solid liten trehytte skal vi lage et fredelig rede der vi begge kan leve med hverandre. Vi skal ikke lenger utkjempe slagene våre i skjul, men de solide veggene skal ta imot for hvert eneste innfall, hver fargenyanse og hvert angrep. I denne trekronen, denne hytten så langt over bakken, i ett av de store fikentrærne, skal vi lære oss å sy i sammen hverandres farger. Må vi lære oss. For døren er låst. Det finnes ingen utganger. Ingen innganger. Ikke et eneste vindu. Vi kan ikke kalle det en hytte. Og det finnes ikke et eneste fikentre som ville vært sterkt nok til å tåle de påkjenningene vi ville ha gitt det. Hvorfor flerres disse kvessete tennene hver gang vi møtes, hver gang vi er i stand til å søke, hver gang vi leter, ser over våre egne, og over hverandres skuldre? Vi låser hverandre inne. ”Før meg til din verden. Og aldri la meg slippe fri.” Hvilke gleder kan hentes frem fra dette fellesskapet? Gløder øynene like sterkt, hos deg og meg? Kopierer vi, og foreviger vi, samtidighetens små mysterier, som kan unnfanges i vårt samvær? Jord og slam opp til halsen. Vi skal grave med bøyde hoder over det gylne skinnet. Grav grav. Grav grav. III Seks år gammel. En sykkeltur var alt som skulle til. Den dagen. Solen skinte. Og det var sommer. Da også. Minnene finner som regel tilbake til sommeren. Jeg tok med litt mat og drikke. Satte meg alene på sykkelen. Visste ikke hvor jeg skulle. Men syklet av gårde. Dro ikke langt. Fant et sted hvor skyene kunne gjemme seg i horisonten. Der satt jeg. Lenge. Helt til solen begynte å falle. Og i denne solnedgangen ser jeg en 17 år gammel jente, med en erigert pikk tredd opp i rasshølet. Med sperm i ansiktet og et hode som for lengst har sluttet å bekymre seg om så små detaljer. Nå skal vi tørste. Se hvor lenge vi klarer oss uten vann. 1. 2. 3. Kom igjen. Vær med på leken. Dette er moro. Vi kan se på hverandre mens det skjer. Se fra minutt til minutt hvordan huden tørker inn. Hvor fort kreftene forsvinner. Og vi kan le av hverandre. Le av denne selvpåførte fornedrelsen. For det er en fornedrelse. Jeg kan se det mens jeg sykler hjemover og solen har gått ned og jenta har tørket håret, og fjernet det siste beviset for de små øyeblikkene vi glemmer. Og vi ser hverandre. Langt der oppe fra himmelen ser hun ned på meg. Dechiffrerer skiltene vi har på dørene våre. Stemplet med ord som skal heve oss over fornedrelsen. Ikke en. Ingen. Vi leker fornedrelsens lek, mens vi ser hverandre bli gamle. IV Jeg biter meg i pelsen og gurgler. Vugger forsiktig på hodet fra side til side og smiler. Synger en sang. Enda en gang synger vi en sang. Tar frem kastanjettene og blikktrommene Vugger på hodet fra side til side mens vi smiler og øynene pendler og armene og bena er solide, leddløse stokker i de blå uniformene. Så jeg begynner å synge. Tra-la-la. TRA-LA-LA. TRA-LALA-LA-LAAA Skal vi male en verden med kritt, maestro? Kanskje det? Kanskje det er en løsning? La galskapen råde. Tra. La. La. Tegne med kritt… Male med kritt… Helt, helt i ytterkanten av universet finnes det en stor, stor bondegård, Der alt levende vokser, gror og bor. Der ute har de alt fra tordivler, til epler og pæretrær fra tordivler, til epler og pæretrær epler og pæretrær [tegne tegne] [male male] Gylne frukter, og evige skoger. Der vinden som rører ved håret til din kjære aldri dør ut. Der vannet i de klare tjernene aldri forsvinner. Der elvene slynger seg inn i en evig solnedgang i dalene og der vi alltid vil se den nye dagen som er i ferd med å komme. Der musikken lever midt iblant oss. Og hvor vi kan se hverandre i øynene uten å være redde. Tegne med kritt. Je cherche un grand chien La galskapen råde. Tra. La. La. Male med kritt. En pote over hvert øye, og halen mellom bena. DEL VII: The Elitist “A Maze characteristic indicating the length of the solution with respect to the size of the Maze. An elitist Maze tends to have a short direct solution, while a non-elitist Maze tends to have the solution wander throughout a good portion of the Maze's area. A well designed elitist Maze can be much harder than a non-elitist one.” Har vi født et monster? Som vil være i stand til å gjennomføre alle sine åndedrett med den overbærenhet som både kan og burde forventes? Kanskje vi trenger veiledning. En rød tråd som kan føre oss trygt tilbake. Kanskje et barn? Fascinerende. Se intellektet. Problemløsningsevnen. De lubne fingrene som leter seg frem bortetter bakken og i mørket. Som utforsker, og som lærer. Resonnerer. Leker seg med tall og symboler. Tegner i sanden med fingre og kvister. Ler, ser mønstre. Skjermer øynene mot solen. Så rent. Men i øynene synes stiplede linjer ………………………………. …………………………….… …………………………….… Tynne røde streker. Fryktinngytende tråder. En flammende sol. "Forsiktig", sier hjernen. Hjernen er sliten. ”Vi har alle en historie som venter på å bli fortalt.” Stemmen fra høytaleren dør ut. Vi hører lyden av en båndopptaker som startes, og en rolig, tankefull stemme som forteller: ”Landskapet rundt oss er øde. Bakken er dekket av knokler og ferske kropper. Vi har på oss sølvfargete silkekapper og ulvemasker. I sammen holder vi vakt og værer i luften etter inntrengere. Vi flekker tenner og legger ørene inntil hodet. Neseborene vibrerer. Vi enser noe levende som nærmer seg vårt territorie. -Så står vi igjen alene. Seirende. Skuer utover menneskerestene. Noen beundrende, sårede eller sinte øyne. Vi løfter hodet og hyler mot vinden, mens varme hjerter fremdeles pumper i nevene, og nykvessede negler glinser de neste i møte. ... ... Hvor mange hodeskaller har ikke fungert som trofeer.” Båndopptageren stanses, og blir etterfulgt av en pause. Lyden av tunge åndedrett stilner, og den mekaniske stemmen fra høytaleren høres igjen: ”De siste bruddstykkene av båndet avslører følgende innhold... (pause) I bakgrunnen høres antydning til sang.” Bro bro brille klokken ringer elleve Keiseren står på sitt høyeste slott hum hum humhum hum hum hum humhum hum Fare fare, krigsmann "Skogen vi er i strekker seg flere kilometer til hver side fra der vi ligger. Trærne står spredt. Noen meter ifra hverandre. Bakken er myk og tørr og fylt av barnåler. Vi er to. Det er jeg som holder pistolen. Vi er soldater. Sårede soldater. Etter at vi ble tatt til fange og hadde fortalt det vi kunne og ikke visste, ble tungene våre skåret ut. Så vi ikke skulle kunne prate med hverandre. Deretter skadet de bena våre. Og til slutt la de oss i denne skogen. Uten mulighet for flukt. Men de var barmhjertige, ingen barbarer. De gav oss denne pistolen og et magasin med denne ene patronen. ... ... La oss gå sammen i et følge for å lære oss å glemme. Dette er en drøm. En vond, lang drøm. Som blir verre og verre og verre. Og snart, ganske snart, vil trådene begynne å bukte seg i denne svake, svake vinden. Hvor vi kan skimte marginene. Og hvor vi må vokte oss for knivene. Der vi kan ense repetisjonens groteske virkemidler. Der vi kan se alt som går igjen. Som alltid går igjen. Som forfølger oss fra sekund til sekund, forfølger oss tett opptil ryggen, som gjemmer seg i skyggen og hvisker seg nærmere i små blaff i et lite skur av tilfeldigheter og kynisme og støy. Vi er pikker og fitter fra hælvete. Og vi har kommet hit for å blø i sammen og rive hverandre i hjel i skyggene. Mens en verden står og ser på og ler, mens deres egne pikker og fitter blør på deres sønner og døtre gjennom tidene. ... ... Løgnen! Den store løgnen? Den største av de alle, som vi får pumpet inn i blodet fra vi er små, og mødre og fedre løfter oss opp mot lyset og hvisker inn i ørene våre ”Det går alltid bra til slutt.” ... ... ... ... Lurt opp i stry, som Simon fra Kyrene. ... ... ... ... ... ... ... ... Og i alle årsakers sameksistens blir vi født, og føder oss selv, føder og fødes -flyter opp over vår egen bevissthet, og blir til. ... ... ... ... Navnene. Så mange navn. Alle disse navnene. Leiren. Ansiktene. Jeg er fortelleren. Hum? Hva? Humhva? Hvor mange fortellere kan det eksistere før historien går i oppløsning, og forsvinner? Jeg har også et navn. Jeg har vel også et navn. ... ... ... ... ... ... Her går det ikke lengre an å bli.” ”Dette konkluderer det innleste materiellet. Lydbåndet inneholder nå sekvenser med støy; bevisst og betydelig ødeleggelse av omgivelsene. Blant restene etter ødeleggelsene ble det også funnet en samling tekster. Disse har i sin helhet latt seg rekonstruere. Hver av dere har fått deres egen kopi. Vi ser på innholdet fra dagboken kalt” Side1: 10 oktober. Er ikke frisk. Kan ikke være frisk. Føler meg aldri våken. Jeg er varm og svimmel, og hodet verker. Kan ikke rømme fra mitt eget hode. Kan ikke rømme...Verden folder seg sammen.Utsikten til verden forsvinner.Jeg må lukke øynene.Stenge meg inne. Her.Slik verden lukker seg, og glemme. Jeg er nødt til å glemme.Det går alltid bra til slutt. Side 2: 13 oktober Sulten tvang meg til å åpne øynene. Jeg fester bilder til taket med tegnestifter. Flere minner vender tilbake. Jeg husker at vi brukte rosa hatter. De ble trukket godt ned over hodet, og nå i ettertid tenker jeg… at det var fargen som fikk oss til å føle oss spesielle. Vi var sammen om noe. Alene. 20 oktober Vi tok livet av hverandre ganske forsiktig. Nesten helt umerkelig. Uten å ense det stilnet stemmene og åndedrettet, Og vi ble tause. Vi lærte hverandre om distanse. Og å prate i gåter. Side 3: Disse dagene og nettene blir lengre og lengre. Stadig flere bilder og historier. Kan ikke være frisk. Sykere og sykere. Tyngre og tyngre hode.Er det tiden som tøyes, eller drømmene som har tatt overhånd? Natt og dag veves i sammen. Søker tilflukt i hverandre med vaklende og kaotiske retretter. Kuriositetens og intetsigelsens historie. Jeg er Endymion. Side 4: Forsinket søvnfaseseyndrom. Kanskje er det dét som er årsaken til den sviktende hukommelsen og de våkne drømmene. Da burde veien ut synes enkel. Men jeg har sett for mange skygger og for lite lys. Melatoninen flyter fritt i årene. Ingen mengde måneskinn ser ut til å kunne bringe meg tilbake til de våknes verden, og vise meg soloppgangen slik den en gang var å huske. Side 5: 12 desember Lyd? Jeg går i rommene og gangene mine og lytter. Lydlydlyd. Veggene kaster de i mellom seg. Kommer nærmere. Stadig nærmere. Lyd igjen. Fra hvor? Lyd. Fremmed lyd? Nei. Men likevel… Er dette mitt hjem? Dette er ikke mitt hjem... Dette er ikke et hjem! Kommer veggene nærmere? Dette er ikke et hjem! Ikke et hjem! 13 desember Hvem er det som har puttet meg i en hjelm? En trang, klam hjelm med gamle, kjente lyder? Pusten blir høylytt og fragmentert av resonansen fra den glatte tettsittende emaljen -glemt lyd. Og lyd som allerede har blitt hørt. Som hodet husker. Men som likevel er ny. Synes ny, for forstanden. Den tapte lyd. Den Type Lyd. Den type lyd er det som kan trenge seg inn i de mest avstengte og avlukkede av områder. Med en resonans som man med sikkerhet vet at aldri,helt, vil kunne komme til å forsvinne, og slippe taket. Ta av meg denne hjelmen! Hjelp meg med å glemme! I kveld skal jeg fange krapylet! 13 desember. Kl 0500.Disse gangene har jo ingen ende. Side6: Luften rundt meg har begynt å anta former.Jeg kan skimte de ut av øyekrokene i korte glimt.Jeg har vært her før. side7 Jeg er Endymion. Jeg blir sakte trukket vekk fra denne verden.Jeg lever som i drømme, mer i fantasien enn i den virkelige verden. Jeg gjemmer meg imåneskinnet og ønsker en tidlig død velkommen.Også jeg har blitt forført av en gudinne. side8 [Side10medtext]: Hvem var det som gjemte deg, min fordømte gudinne? Har du funnet ro, der du holder til? Vandrer du fremdels i mørket, dypt der inne under fjellet? Jeg pleide å huske alle ting i farger. Nå blir ordene dine til støv på leppene mine. ”Selv om han ikke kjente de lenge”, sa du, ”gav det ham likevel en trygghet å skrive minnene ned med sine egne toner, i stadig nye varianter. Slik, mente han, kunne de bli synlige igjen. Slik, mente han, kunne de våkne til live igjen. Slik, mente han, kunne de gi ham synet tilbake.” Så. Jeg skriver om deg. Endelig skriver jeg om deg. Kanskje er det her du hører hjemme. [Et forsinket punktum] På denne linjen. Side9: I dag skapte jeg et salt hav i hodet. Et hav man skulle kunne krysse, og automatisk lære alle mennesker å kjenne.Havet var laget av sorgen. Av alle tårene, til alle mennesker, fra tidenes morgen, og frem til i dag. side10 [side8medtext]: 24 desemberFormene har blitt tydeligere. Vet ikke lengre om de kun er der ute, ved kanten av øynene, i krokene, eller også et annet sted. Jeg våkner med rift i ansiktet og på armene. Og et eller annet sted næ rt opp til bevisstheten begynner en stemning å spre seg. En følelse, eller et bilde.Et bilde... Bildet. (Jeg mener jeg husker formene) Noe fremheves. Skiller seg ut. Jeg ser linjer som krysses og danner egne bilder. Jeg har lett. Tro meg, jeg har lett. Dreid det. Rundt og rundt. Vridd og vendt, og observert fra alle tenkelige vinkler og posisjoner. Og notert. side 11: Ingen ting i dag. Ingen bilder. Bare Fjellene. Kulden. Jeg har snø i tankene og på hodet. Luften bærer knapt sin egen tyngde. Her har vår vinter kommet for å bli.(Hvordan skal man kunne stige høyere enn disse høye fjellene?) Kanskje jeg kunne klart litt til... side12: Ved å møysommelig karre meg opp i vinduskarmen og balansere på utsiden av fasaden, har jeg klart å feste en metallstang til vinduet. Til Det Evinnelige Vindu! Nå holdes metallstangen på plass av vinduet, og vinduet hviler trygt på metallet. Nå kan månen til og med skimtes når jeg tar mine daglige spaserturer i sikksakk over gulvet. (På tærne. Stille.) Det første beviset! Jeg vet jeg må bygge verden opp fra begynnelsen.Skape min egen historie. 18 Januar. Tror jeg. Et bilde i hodet i natt. Igjen. Bølgene skal jeg male med møye og viten, og gjøre de høye som tårn. Jeg har endelig sett en mulighet.En utvei. Kl 0500. Leviathan... Fem om morgenen er det eneste klokkeslettet.Fem om morgenen er det eneste klokkeslettet jeg ser ut til å notere. Jeg er tydeligvis våken.Men kan aldri skimte noen soloppgang. Ingen morgen. Jeg skal ikke skrive igjen før maleriet er ferdig. Og festet til neste side. side13: 18 Januar. Noe har kommet nærmere. Noe kommer stadig nærmere. Jeg merker det. Merker pusten. Opptil ryggen, og ser konturene av skygger. En stemning. En følelse. Minner. Bilder. Et fjell. Et tre. En annen? Noen andre? Noen river i hodet mitt. En stemning. Eller følelse. Som virker kjent, og viktig. [Det er lenge siden jeg har skrevet.Likevel har datoen blitt påført tidligere. I beste fall har jeg mistet noen dager.Og forhåpentligvis ikke mer enn en måned.] side14: 23 Januar. Hvem er det som hvisker? Jeg kan høre det fra korridorene, og ved sengen om natten. De tror fremdeles at jeg ikke lytter.Det skal være min styrke. [Jeg vet jeg må være på vakt.]Forsiktig, sier hodet. Hodet er slitent. 29 Januar. Jeg skriver datoene feil -med stor bokstav.Kanskje er det bare et minne om det å reise. 5 februar -FebruarVåknet opp med sår i håndflatene.En uke har gått siden sist. Side15: 29 Februar. Den Gregorianske kalender. Skuddår. Men ingen lyder. Ingen lyder i natt. Kanskje er jeg likevel som Minotaurus. Stuet vekk et sted ingen burde være i stand til å lete. side16: 16 Mars. Hva nååå!? Jeg har begynt å trekke på s’ene. Ssss Ssss ssss sssssssssssssss Av og til kan det virke umulig å stoppe. Sssstemmen blir sskjev, og huden blir grønn og brun av hvessssing og hvissssking og forvirrende ord og toner. Det må være inntrengerne. For det skjer når jeg våkner om natten. Etter at slørete lyder og bilder har tvunget meg våken. 12 April. Jeg har funnet en kassett… Med min egen stemme... Bundet sammen med tekster som bruker mine egne ord. Skrevet med maskin på mine egne, grumsete ark. Men jeg kan ikke erindre et ord av det som kan leses, eller noe av det som blir resitert. Jeg forsøker å ikke tenke. side17 [side19medtext]: I dag smeltet huden min. Denne huden som holder all djevelskapen på plass. Alle tarmene og drømmene. Alt veltet ut. Uten forhåpninger eller forklaringer. Et kaldt skall. Som å falle til ro. Ved å vente på en hendelse som ikke lengre kan føres i noen retning, eller sikres med noen som helst slags mengde anstrengelse eller tro. Side18 [side21medtext] Ingen datoer. Ingen drømmer.Ingen tanker. Ikke nå lengre.Jeg kan ikke huske sist jeg satt bøyd over denneteksten, og vil ikke lete i det som er blitt skrevet. … Det mangler en side! Det er vel egentlig av liten betydning. Dette blir den siste nedtegnelsen. Så skal også den forsvinne.Noe må gjøres.Her går det ikke lengre an å bli.(Hva hvis det er skinnet det er noe galt med?) DEL VIII: Is slottet I dette grenselandet opphører vi å eksistere. Lyset forsvinner fra hender og øyne, og vår egen stemme er den eneste som fremdeles er til stede. Nevene er opprevet og brannsår utsmykker håndflatene. Her har vår vinter kommet for å bli. Vi samler hendene. Fører de imot hverandre. En finger… I vår høytidelige stund og morgen i lange netter mot horisonten og smertene våre, våre alt for personlige lidelser, samler vi hendene og fletter fingrene sammen til en knute. Lillefinger ved lillefinger og tommel ved tommel. Hårene og porene skal klemmes så tett inntil hverandre at ikke ett eneste oksygenmolekyl får plass i mellom. Da vil vi tydelig vise lidenskapen fra all oppsamlet smerte i øyne og lepper. Med hendene foldet på denne måten kan vi gråte. I denne tilstanden er enhver underkastelse tillatt. Med foldede hender brøler jeg med gule tenner og pelskledde fingre. Værhårene stritter, kjeften åpnes og bavianhylene runger ut igjennom jungelen; ut igjennom vinduet og gjennom gatene. Bavianhendene knuser bordet på kjøkkenet og i stuen, foran den daglige maten og rutinene. Handlingsmønstre som synes å forandre seg, men som allikevel beholder de faste konturene, som ikke endres men kun skifter farge, nyanseres -intensiveres eller mister varme. Glans. Gjenskinn av noe eget, gjenkjennelig. Dette er kunst. Stor kunst. I absurditetens navn fryder vi oss i denne glansen. Kledd i uniformer. Ingen ærlige møter. Opphøyd over vår egen evne og bevissthet. Gjemsel i språk. Ferdigproduserte setninger og fasader. Jeg trenger en reise. Metro til diversitetens historie. Jeg trenger et romersk bad. Et fuktet håndklede som tørker pannen. De hvite veggene vil ta vare på meg. Kanskje det finnes ro. Bevart i et mindre rom. En boks. En kiste. Kanskje det bare tidvis vil komme et skrik fra vakuumet, hvor nevene igjen vil få gjøre sitt arbeide. Jeg vet at kreften kommer utenfra. Og at jeg til slutt vil ha lært meg å hviske. Baviankroppen tar sats og kaster seg instinktivt mot nærmeste lysekrone. II ”Velkommen inn!” ”Velkommen inn!”, brøler den hårete kjeften. Jeg har lytteanordninger nitidig justert og kalibrert for å kunne fange opp de minste vibrasjoner. Det er mennesker på vei. Hvilket ansikt vil vi se? Paradene går igjennom gatene under meg. Jeg kan se de fra vinduet. Alle detaljene på de forskjellige draktene og ved de forskjellige menneskene skinner imot meg i måneskinnet. Dansende mennesker og mennesker som sleper seg langs bakken. Mennesker som bærer bannere og masker. Dette er deres oppriktige tid. Når maskene faller. Når de tildekkede ansiktene møtes. Når de er i stand til å senke forsvaret og nærme seg hverandre. Musikken. Trommene dundrer igjennom og over nattehimmelen, i blodet. Hjernen kjemper med ekstasen. Varme og urinstinkt visualiseres bak maskene, mot en annen morgen, mot et fullkomment, etterlengtet møte. Men i øynene synes stiplede linjer ………………………………. …………………………….… …………………………….… Tynne røde streker. Fryktinngytende tråder. Og fremdeles kledd i kostymene forlater de dansende og krypende det mulige møtet som før. Og fanebærerne senker symbolene når oppslutningen visner og dør. For maskene tåler ikke dagens lys. Og ansiktene har blitt penslet med så alt for mange lag av historiens isolerende eventyr. III Arven får tungen til å svulme i munnen. Hvor er tråden? Hvor var veien som kunne føre oss trygt av sted? Hvorfor føler jeg dette søkte savnet? Hvorfor -Jeg må samle tankene. -Jeg begynner på nytt. "Husker du det nå?" "Ja… Jeg husker det nå…" Slik var det. Og så en vandring. Samael. Jeg husker Samael. Det var jeg som satt ham fri. Og så gikk vi. Reiste. Og... Jeg kan til og med huske mine første ord… Men det er ikke ordene… Noe annet. Noe har kommet for nære. Her går det ikke lengre an å bli. Ikke lengre an å bli… IV Så med bare never tenner jeg opp ild med stål og flint, og samler alt jeg har skrevet og elsket. Brenner alt som river i kroppen, og isolerer meg fra marginene. DEL IX: Stemmen fra ilden Solen. Her blir vi født. Her stiger barrierene. Her formes leppene våre til et smil. Nå har åndedrettene stilnet, og ilden flammer i øynene. Nå kan jakten begynne. ”Jeg er klar! Nå kan jakten begynne!” ... ... ... ... ”Halo?! Nå kan jakten begynne!!” Jasså... Hvorfor er det ingen som svarer? Hvorfor så tomt og stille? Jeg hører verken musikk eller stemmer, ser ikke et eneste menneske. Ikke ett eneste sted i omgivelsene kan jeg se tegn til liv… ”Lost in space” En mørk, stille atmosfære presser seg i mot meg. Klam og effektiv. Hva slags syk lek er dette? Preservering av takt og toner. Tårene som velger å renne nedover kinnene. Kilingen i brystet, skjelvingen på hendene. Disse symptomene er det min skyldfølelse klarer å fremdrive. De klamme minnene i fargenyanser som aldri slipper taket. I alle de oppsparte kamrene med minner gjemmer det seg de fordreide uttrykksløse ansiktene til gamle venner og kjente med konturer av leire, som sakte og forsiktig smøres utover, glir i sammen med den største selvfølgelighet. Slik kan timene og dagene bli levelige. Stillhet. Stillhet. ”Vet du hvordan du skal gjøre det?” Hva? Stemmen som taler til oss, åpner seg i de glødende massene. Hvem har gitt denne solen en stemme? Fra varmen… hører vi… ”Vet du hvordan du skal smi?” Smi? ”Her går det ikke an å bli” II Til hvilken nytte? Hva for en nytte? Jeg smidde ansiktene mine ut av dine forestillinger. Ut av ditt hode. Jeg så igjennom dine øyne. Du gav meg en jernkvist. Du ba meg om å balansere. Men ingen kan se det nå. Ingen kan se oss nå. Her ute. Her oppe. Og fra det smeltende brystet og sårene i skinnet kom kreften. Kom byrdene og kjempen. Kjempen fra dypet. Som reiste seg ved vår side ved det salte havet. Kjempen fra dypet. Hvorfor skulle du i det hele tatt opptre på vår vei? Hva førte oss blindt av sted? Fra skinnet til mennesket som er glemt. Fra vår gave som ikke lengre er skjell på kroppen, men enslige fingernegler på hendene. Fra alle møtene vi hadde -overgangen fra fruktbare gjeller og tvetydige mirakler og grumsete vann i gjensidigheten -dit. Til stedet hvor vi med sikkerhet visste at vi kunne klare å forføre hverandre. Smelte i sammen i en selvfølgelighet, smelte i sammen til et ytre skall, der et våpen kunne bli smidd av de harde gjenlevninger av vårt gyte. ”Smi våpenet. Vet du hvordan?” Vi vet at det var i flammene de første våpnene ble smidd. Våpen av jern og metall. Våpen som ikke var laget av sten og tre. I flammene. Varme opp – og avkjøle – varme opp – og avkjøle - først da, er det blitt godt -nok. Nøye gjennomtenkt må det være. Hvordan skal konstruksjonen være gjort, for å kunne motstå påkjenningen det senere vil bli gitt? ”Bruk skinnet” En hammer. Flere hamre. Alle hamrene. Hamrende. Hamrende. Det gylne skinnet skal bankes, slås, formes, sakte men sikkert i varmen. Nesten helt uhørlig. Med pauser. Med kvessende kinn og kokende hode. Kjever som blir presset i mot hverandre. Av klovner i et siste forsøk på å løfte galskapen til et høyere nivå. Nevene er hamrene i natt. Nevene gjør arbeidet. En finger. Først en finger. Inn. Inn i varmen. Inn. Først er det oksygenet som vil reagere. I varmen vil det sakte mykne. Kunne eltes, og formes og herdes. Bankes flatt med nevene. Bli til gyllent herdet stål som vil lekke kontinuerlig med safter og oljer fra kjøtt og minner. Varmen. Oljene vil ta fyr. Og den evigvarende piplingen vil gi oss et våpen som aldri vil kunne slutte å brenne. Vi har smidd et flammende sverd. Et våpen som skal lede oss på vei. III Aldri har en sol glødet med en slik styrke! Solen den gule plommen. Et gyllent egg. Klekket og brukket og knekket og knust og falt ned fra sin hylle. Humpty Dumpty spredd utover marken. En gyllen sjanse, splittet og gnidd utover og inn i hodet. Et størknet avkom med sår og flenger og som ingen i verden kan redde. For uansett hvor sterk denne lyskilden vil bli, vil den aldri kunne gi oss det lyset vi behøver. Den klamme atmosfæren, de gigantiske avstandene, vil allikevel sluke oss. For kanskje, kanskje kan vi skimte andre lyskilder, så vidt, hvis vi konsentrerer oss til det ytterste. Men i disse avstandene vil vi aldri kunne bidra til en felles opplevelse av våre gjensidige anstrengelser. Denne solen vil skinne til sin egen fortvilelse og til andres selvfølgelighet helt til absurditeten innhenter oss i lyset, og vi senker øyebrynene og lukker øynene en siste gang. Og vi vet at vi ikke vil komme oss gjennom fjellet og natten i livet. Og et sted bak de flammende øynene hører vi fremdeles advarselen fra krepsemenneskene, og minnes en vandring i blinde. Her går det ikke lengre an å bli. IV Fra tronen, solen og Serafin. Ned, tilbake til jorden og havet. Vi vet vi må bygge verden opp fra begynnelsen. Skape vår egen historie. Griper etter våpenet. Tar tak. Den ene hånden, med fingrene tett knyttet sammen rundt hjaltet. Leder armene ut fra kroppen. Synkronisert og målrettet bevegelse -rette armer, videre i en halvsirkel. Hever blikket, og fører hendene sammen over hodet. Slik står jeg. Med mørke tanker, og med hud farget av flammeskjæret. En sort og flammefarget veps, med en forgiftet brodd holdt stødig over hodet. Lener meg fremover og lar meg falle. Føttene vil ta avskjed med trinnene som bar oss til enden av oppgjøret og fornuften. Og med et kraftig avspark farer jeg nedover gjennom vakuumet og mørket. Et flammende, flagrende inferno, naken og glødende, omsluttet av ilden fra våpenet. Tilbake, forbi månen. Opplyser nattehimmelen. En fallende komet på vei mot jorden. Med søkende øyne, og slanger i hodet som vil finne veien tilbake til refleksjonene i havet. Den røde tråden. Havet vi krysset. Som lærte oss navnene. Denne gangen justerer vi nakken. Treffer overflaten. Trenger oss hodestups ned igjennom tårene mot dypet. Mot dyret. Det store øyet og serpentinene. Nedover. Nedover. Inntil sverdet treffer bunnen, borrer seg ned i jordskorpen. Nederst. På det aller laveste punktet. Der de første tårene ble samlet, og utgjorde starten, fødselen av det veldige havet. Her. Vi stiller oss ved siden av arret; flengen i jorden som sammenstøtet lagde. Løfter våpenet. Belyser havbunnen med flakkende silhuett, kaster skygger. Lyser opp omgivelser ellers gjemt av dypet, her hvor lyset ikke trenger ned. Hvor ingen morgen noensinne vil være mulig å skimte. Her skal vi gjøre vårt arbeide nå. Kun på dette stedet er det mulig. Her kan vi trampe til jorden slår sprekker, slik at det som hviler under, vil bli tvunget ut i det fri. Tramp. Tramptramp. Tramptramptramp. Trykket presser mot hodet, og gjør lydene dumpe. Vannet smaker metall. Klamrer seg til huden. Bremser bevegelsene med tyngden og tettheten til historiens lengde. Legger en klam stålhjelm over ørene og hodet. Hjelmen og tårene. Resonans fra metallet presser frem melodier bevart i ørsmå hyl i hver eneste dråpe. Tapte hyl. Glemte hyl. Hyl som allerede har blitt hørt. Og som man med sikkerhet vet at aldri, helt, vil kunne komme til å forsvinne, og slippe taket. Med mindre… Tramp. Tramptramp. Tramp. Et rift? Tramptramptramptramp. Sprekker. Grunnen under føttene gynger. Dansen kan begynne. Først trekke foten opp fra jorden. Så trekke seg tilbake fra sprekkene. Fra punktet vi har såret. Trampet og banket åpent. Trekke seg langt tilbake. Vente på rystelsene. Opp fra dypet, et sted der nede, vil hun komme. Vri seg oppover igjennom hulrommet vi har laget, trekke med seg fjellmassiver, gass og svovel fra avgrunnen. Hodet bryter ut igjennom overflaten. Strekker hals ut av hinnen på sitt fødested. Trenger seg sakte opp igjennom jordskorpen. Flate kinn, og glinsende hud uten øyebryn eller farge. Et slangehode som hveser blindt i damp og røyk i lunkne tårer, varmet opp av et våpen som venter. Lengre og lengre strekker kroppen seg opp fra krateret i jordskorpen. Snart vil hun vri på det enorme hodet. Snart vil øyet se. Stadig opp fra marken. Buktende, med åpen kjeft og skjellete hud.. Skjell. Glinsende skjell.. Et gyllent skinn. Den enorme kroppen flakker i gjenskinnet. Konturene av de glinsende skjellene. Ryggen og ansiktet vi så ved vår side. Hvor hver plate er flettet inn i den neste, og dekker den veldige kroppen med en rustning herdet av generasjoner med iakttagende øyne. Som selv da visste hva som en gang ville komme til å finne sted. Som visste nøyaktig hvordan historien kom til å ende. Med små hull i bevisstheten. Rift. Gift. Tid og sted. Bevegelser bremset av væske og trykk. Gift fra en ilter veps med flammende hud, i sakte fart mot sitt bytte. V Kan du høre meg? Fra ropet som kommer fra lysekronen? Fra det lille hylet som runger ut over folkemengden og paradene? ”Syng for meg. Syng for meg. Hva er det gylne skinnet, Samael? Hva er det gylne skinnet?” DEL X: Veien til nattens ende [Bardo] Der marginene blir synlige. Rift i luften. Hvor vi ser at de beveger seg. At de er buktende tråder i en svak, svak vind. Som blinker imot oss. Hvor vi må passe oss for knivene. Et siste bilde. Jeg har laget et siste bilde. Kanskje for å forstå. Se utsikten med andre øyne. Kanskje det vil endre perspektivet. Eller det jeg mente jeg så. Jeg tror ikke på tegn. Eller en dypere mening. Like fullt vekket det nysgjerrigheten. Kanskje for siste gang. Jeg vil la dette bildet henge. Der hvor jeg kan skimte min egen skygge. II Jeg står naken i vinduet og ser utover landskapet og byen. Ut over den regntunge, stille natten og det gylne måneskinnet. Jeg vet at sanden vil være fuktig i kveld, og at regnet vil ha tatt med seg sine tilfeldige tjern. Jeg vil tilbake. Tilbake til kvelden vi tok livet av vår historie. Den første erkjennelse. Der kan kanskje trådene møtes igjen. Tilbake til gatelykten av messing. Der kan vi møtes igjen. III Bare noen små, kortvarige smertebølger er alt som er igjen av sårene på ryggen, av det nesten umulige utsmykningsarbeidet, broderiet, tegnene. Navlen er borte. Det eneste som står igjen er å gjøre rom for vingene. Så senke hodet, og la historien kjærtegne minnene. IV Oppreist og med utstrakte armer og sprikende fingre sprer jeg vingene og lar meg falle. Bremser tiden med forsiktige øyevipper. Den milde vinden kan så vidt bevege tankene mens jeg sakte beveger meg vekk. Forbi hustakene og gjennom natten og regnet, gjennom historien, inn igjennom minnene. Mot et skjærende bilde som skapes, og brennes fast i øynene. Regnet. Gatelykten og tjernet. Husker du ansiktene? Nå kanskje? Leiren, vannet og historien. Vi står ved det samme tjernet hvor vi møtte vårt første ansikt, og høstvinden er sterk nok til å bevege klærne og håret og løsne bladene fra trærne. Vi står i sammen i denne skumringen, ved siden av gatelykten av messing. Jeg kan se deg, og hvis jeg hadde ønsket kunne jeg berørt kinnene dine, eller sett deg i øynene. Men selv i denne natten ser vi forbi hverandre. Selv den natten så vi forbi hverandre. Og vi så ikke skikkelsene lengre vekk. Ved enden av denne veien. Ikke ansiktene eller øynene. Vi la ikke merke til den tause minen eller stillheten. Vi enset ikke at øynene så mer enn oss selv -at de så trærne som sto symmetrisk plantet langs grøftekantene, at de så lyktestolpen av messing, gjenskinnet i den våte sanden under føttene våre, eller ansiktene i vannet. Og at i det øyeblikket lykten sluknet, akkurat i det øyeblikket lyset forsvant fra ansiktene våre, da ville øynene våre forsøke å låse sitt blikk i ett eneste bilde, og det ville være natt.